Olga-svindel går ut på at eldre personer blir oppringt av en som utgir seg for å være fra banken deres, og så blir lurt til å gi fra seg personopplysninger, koder og passord slik at svindlerne får tilgang til deres konto.

Denne svindelmåten har fått navnet sitt fordi det er antatt av svindlerne finner frem til ofrene sine ved å ringe til eldre, og spesielt kvinner, med navn som var populære for mange år siden.

Denne formen for svindel har økt de siste årene, og svindlerne er svært profesjonelle. Svindlerne som svindlet kvinnen i dommen ble for eksempel dømt i straffesaken mot dem for å ha svindlet rundt 60 eldre norske kvinner, for til sammen i underkant av 18 millioner kroner. Men lagmannsretten har nå klarlagt hva som skal til for at kunden selv må dekke det svindlede beløpet. Dommen slår fast at det er bankene som normalt har ansvaret for kundens tap ved Olga-svindel.

I denne artikkelen skal vi ta for oss dommens viktigste punkter.

Olga-svindel-sakens bakgrunn

En eldre kvinne ble oppringt av en mann som utga seg for å være fra kvinnens bank, Sparebank1. Mannen spurte om kvinnen hadde søkt om et lån, noe hun ikke hadde. Kvinnen ble deretter satt over til en annen som angivelig jobbet i banken, som skulle hjelpe henne med å slette lånesøknaden. Den eldre kvinnen ble da bedt om å oppgi sitt personnummer, kode fra BankID-brikken og passord. Dette gjorde hun. Hun oppgå disse opplysningene ni ganger til det hun trodde var banken, under den 16 minutters lange telefonsamtalen.

Det hun ikke visste var at personene hun hadde snakket med ikke jobbet i Sparebank1. Hun snakket derimot med svært profesjonelle svindlere, som rettet seg mot eldre kvinner. Disse svindlerne tappet den eldre kvinnens kontoer for over 240 000 kroner under telefonsamtalen.

Kvinnen fikk etter telefonsamtalen en SMS fra banken om at telefonnummeret hennes var blitt endret i nettbanken. Det var da hun fikk mistanke om at hun kunne ha blitt utsatt for svindel, og hun dro til banken umiddelbart. Banken klarte å avverge overføringene av deler av beløpet, men over 150 000 kroner hadde svindlerne likevel fått med seg.

Banken mente at kvinnen selv var ansvarlig for at passord og koder ble delt med uvedkommende i en telefonsamtale på denne måten, og ville derfor ikke erstatte beløpet. Tingretten mente at kvinnen måtte bære tapet selv, men i lagmannsretten ble banken dømt til å tilbakebetale beløpet. Den eldre kvinnen trengte kun å dekke en egenandel på 12 000 kroner.

Bankkunden skal ikke dele personopplysninger, koder og passord

Kvinnen i saken hadde gjentatte ganger delt sitt personnummer, koden fra BankID-brikken og sitt passord under telefonsamtalen med svindlerne hun trodde var banken. Dette til tross for at det i avtalevilkårene i BankID-avtalen hun hadde inngått med banken, stod at slik informasjon ikke skal deles med andre, heller ikke banken.

Både tingretten og lagmannsretten mente at kvinnen hadde brutt BankID-avtalen med banken, ved å gi fra seg disse opplysningene. Lagmannsretten var videre klar på at denne handlingen var grovt uaktsom fra kvinnen side, som betyr at kvinnen hadde handlet svært klanderverdig og sterkt kunne bebreides. Retten mente at kvinnen måtte forstå, i alle fall i løpet av telefonsamtalen, at banken ikke ville spurt henne gjentatte ganger om slike opplysninger. Kvinnen aksepterte at hun ved å oppgi kode og passord over telefon, hadde handlet grovt uaktsomt. For å være ansvarlig for hele tapet, stiller loven krav om at hun hadde handlet forsettlig, og det mente retten hun ikke hadde gjort.

Bankens betalingsansvar – den profesjonelle har som hovedregel ansvaret

Lagmannsretten mente at det hadde stor betydning i saken at banken var den profesjonelle, og at kvinnen var forbruker. Retten uttalte at kunden har et særlig vern etter finansavtaleloven mot tap som følge av BankID-svindel, og hovedregelen er at banken har ansvaret for tap i slike tilfeller.

Der kunden har opptrådt grovt uaktsom kan banken kreve at bankkunden dekker en egenandel på 12 000 kroner, ved BankID-svindel. Og der kunden har opptrådt med forsett er kunden selv ansvarlig for hele tapet. I dommen var det spørsmål om hva det betyr at kunden har forsett, siden dette begrepet ikke er klart definert i lovteksten.

Bankkunden må handle forsettlig, dersom banken skal være fri for ansvar

Tingretten kom til at den eldre kvinnen i saken hadde handlet forsettlig, da hun av egen vilje oppga både passord og kode over telefon og at dette var et brudd på BankID-avtalen som kvinnen hadde inngått med banken.

Dette var ikke lagmannsretten enig i. Retten uttalte at det må kreves en bevissthet hos kunden om at det begås et brudd på avtalevilkårene for at banken skal være fri for betalingsansvar. Retten mente at kunden ikke hadde vært bevisst på at hun brøt avtalevilkårene om å ikke oppgi koder eller passord til noen, og hadde derfor ikke såkalt forsett. Dette fordi kvinnen trodde hun snakket med en representant for banken, og hun ikke visste at hun etter avtalen ikke kunne oppgi kode og passord til bankens ansatte i en slik situasjon som svindlerne presenterte for henne. Retten påpekte at svindlerne ga uttrykk ovenfor kvinnen om at det forelå en nødsituasjon, hvor hun måtte samarbeide for å stoppe utbetalingen av et lån hun ikke hadde søkt om. Svindlerne skapte et inntrykk av at dette hastet, og at hun måtte oppgi opplysningene slik de ba om.

Lagmannsretten uttalte også at svindlerne var svært profesjonelle. Svindlerne hadde rettet seg mot norske pensjonister, og helst eldre kvinner. Lagmannsretten mente derfor at bedrageriene var kynisk rettet mot en særlig utsatt og sårbar gruppe, og den eldre kvinnen i saken var ikke alene om å bli lurt. Over 60 andre eldre mennesker hadde blitt svindlet av de samme svindlerne, og på samme måte, for til sammen nesten 18 millioner kroner.

Sparebank1 ble dermed dømt til å betale den eldre kvinnen 141 240 kroner, samt å dekke advokatkostnadene hennes.

Betydningen av dommen

Sparebank1 har etter lagmannsrettens dom uttalt at de er uenige i rettens vurdering om at kunden ikke er ansvarlig når passord og koder deles med uvedkommende i en telefonsamtale på denne måten. De mener dette er et brudd på avtalevilkårene som gjelder, slik at banken ikke har betalingsansvar.

Sparebank1 har videre uttalt at de vil bruke tid på å gjennomgå dommen, før det tas stilling til om banken kommer til å anke dommen til Høyesterett. Det kan derfor ikke utelukkes at dommen fra lagmannsretten blir anket, og at resultatet kan bli et annet dersom Høyesterett behandler saken.

Dersom dommen ikke blir ankebehandlet og resultatet blir stående, vil dommen derimot kunne ha stor betydning for bankkunders forbrukervern ved lignende tilfeller av BankID-svindel fremover.

Illustrasjonsfoto: Kampus Production / Pexels.com